Introduksjon til moderne seilduk

Introduksjon til moderne seilduk
13/02/2018 Richard Karlsen

Spørsmålet, «hva slags seil skal jeg ha»?

Det er mange som spør seg, hva slags type seil skal jeg ha? Svaret varierer fra hvem du spør, for vi mennesker har en tendens til å utdype kunnskap basert på egen erfaring, og søken etter kunnskap går ikke alltid til faglærte. Selv hos seilmakeren skal du holde tungen rett i munn, for det er ikke enkelt å ha kontroll på alle begrep og betegnelser. Svaret er uansett ikke ensidig, for det er utallige forskjellige typer seil, duker, produksjonsmetoder og ferdige produkter. For ikke å nevne produsenter og leverandører. For at du skal kunne stå litt mer støtt i ditt valg er det lurt å forstå hva et seil inneholder og hva skiller oppbygningen av seilene. En seilmaker vil fort kunne fortelle deg om forskjellige duk- og seiltyper som passer til ulike bruksområder, men her skal vi prøve å informere litt om utvikling av det moderne seil. Det viktigste er å forstå at det finnes ingen «perfekt» kombinasjon av materialer for å lage et seil. Det finnes styrker og svakheter, og det er kombinasjonen av disse sammen med kunnskap som avgjør om hvilket seil som passer for deg og din bruk.

Utviklingen av seilduk har skjedd igjennom mange hundre år, fra lin, ull, hamp og bomull. I dag har vi et stort spekter av mulighetene, fra lette støpte seil med kullfibre i kraftretning til mer klassiske vevde «dacron» seil. Det er interessant å sammenlikne et moderne seil med seil fra skute-tiden, hvor det er en vekt styrke kombinasjon som sprenger tidligere skalaer. Hvor dyktige seilere, ingeniører og båtbyggere med en glød rundt utvikling og forbedring har stått i spissen av den moderne seilduken. Det beste med det hele, innovasjonen fortsetter.

Trebåt under seil på slør

Klassisk Oselver med moderne duker

Vevd duk med varp og veft. 

Tradisjonelt er problemet med tekstiler at de bare har vært vevd med tråder som ligger 90 grader på hverandre. Styrken ligger i trådretningene, kjent som «varp» og «veft». Varp er betegnelsen på trådretningene som er langsgående, dvs innover i duken, mens veft er de tverrgående trådene (innslaget). Utfordringen med den tradisjonelle «veven» er at du ikke har tråder som går diagonalt og forankrer hele veven i alle retninger. Du kan selv prøve deg på en skjorte, først dra skjorta i vevsretningene og etterpå i diagonalen; se hvor stor strekk du får frem. Du vil fort se at resultatet blir en strekk som avgir rynker og blir dypere jo lengre du strekker den. Det samme prinsippet gjelder for vevet seilduk, og stoffet/duken blir strukket og mister fasong.

En løsning på strekkproblemet kom på 1980-tallet. Etter over 30 års bruk med vevd polyesterduk, kjent som Dacronfant man ut at dersom man byttet ut det vevde stoffet med en polyesterfilm* (Mylar), ville man unngå ulempene ved diagonalstrekk. For å bedre rivestyrke limte man en tynn vev på den ganske kraftige filmen, og det første seildukslaminatet var et faktum. Problemet på den tiden var at den kraftige Mylar filmen var for sensitiv. Den krakelerte raskt ved bretting og veven falt av filmen grunnet dårlig lim. Siden den gang har utviklingen skutt fremover. Laminatduker har nesten helt tatt over på større båter, og få husker de tidlige barnesykdommene.

 Tafetta – et kompromiss for gode løsninger

Etter de første forsøkene på laminatduk så man styrken ved å utnytte Mylar filmens stabiliserende egenskaper, men at man måtte bruke noe mer holdbart enn den opprinnelige sprø filmen til å ta opp hovedkreftene. I de tidligste dukene hadde man derfor en tradisjonell dacronduk med sterke varp og veft for å ta opp hovedkreftene i seilet. Mylarfilmen, som tøyer seg like mye (eller lite) i alle retninger, ble brukt for å stabilisere duken i diagonalretningen. På den måten kunne man bruke en tynnere Mylar film som dermed ble mindre følsom for bretting og blafring. Resultatet ble et mykere og lettere materialet med vesentlig bedre strekkfasthet enn vevd Dacron-duk. For å unngå at mylarfilmen skulle bli utsatt for slitasje, ble det tilsatt et beskyttende lag med ekstra tynne vev (taffeta) på begge sider av seilduken, og dermed var det første enkle cruising-laminatet skapt.

 

CL-duk –Cruising Laminat

Med bedre lamineringsteknologi fulgte også smartere ideer og bedre duker. I stedet for det tradisjonelle vevde materialet, begynte man å lage et «armeringsnett» av færre tråder som fungerer som et stabiliserende innerlag; kalt «Scrim». Scrimet blir da i seg selv et løst vev av tråder/ fibre, som blir laminert inn som kjernen av seilet. Det er viktig å påpeke at trådene i scrimmet ikke trenger å være vevet, og kan ligge oppå hverandre. Viktigheten er at trådene må kunne gå rett og gi en strekkstabilisering. Ved bruk av scrim unngår man også krymping man får i vevingen. Dvs. krymping i den bølgeformen trådene i vevet danner når de passerer over og under hverandre.

Til å begynne med besto scrimet av polyestertråder i én eller to retninger. Nå er scrimet oppbygd av andre materialer hvor tråder og fibre blir lagt i ulike retninger, ofte i kombinasjon av ulike materialer som polyester, pentex, spectra, kevlar eller kullfiber. Duken blir vanligvis benevnt etter det materialet scrimet i hovedsak består av. Eksempel er «kullfiber-seil» (carbon-seil).

 

Illustrasjon av oppbygning på en Cruising laminat duk

Kombinasjon av styrker

Ved å kombinere fibre med forskjellige egenskaper i laminat som består av mange lag, kan man få duker som både har stor strekkfasthet og er slitesterke. Skissen viser en Laminatduk med et kraftbærende scrim, to tynne mylarfilmer, og til slutt beskyttende taffeta. Tafetta er et tynnt vevet produkt. Laminatduker består av to eller flere av lagene i skissen og er duken helt uten beskyttelses taffeta kalles det et «åpent scrim». Åpent scrim brukes hovedsakelig i regattaseil, fordi de er lettere, men også mer sårbare. Et eksempel her er et tape-drive seil uten en tafettaduk som lukker konstruksjonen.

Ser et storseil fra bommen og opp mot blå himmel

Et eksempel på hvordan scrimet bestående av fibertråder er laminert med film på begge sider

Design og kunnskap er avgjørende

Dersom man skal ha reell nytte av laminatdukenes egenskaper, er det viktig at seilmakeren har et høyt kunnskaps- og ambisjonsnivå. Panellayouten er helt avgjørende for resultatet. Både når det gjelder formstabilitet og muligheten til helt nøyaktig å overføre den designede formen til seilet.

Et radialskåret seil med få brede paneler er ingen god historie, men et seil med mange paneler, plassert på rett sted og i riktig retning har en formstabilitet og jevnhet som er vanskelig å slå.

All denne informasjonen ligger til grunn når du går til din seilmaker og spør om nye seil. Det er derfor det er så viktig at du er ærlig mot seilmakeren og ikke minst deg selv når spørsmålet: Hvilket seil skal jeg ha? Kommer opp. Det er derfor man ofte får spørsmålet «hva bruker du båten til?» eller «Hvordan seiler nettopp du?». Dette er det samme som å kjøpe ski. Det er ikke alltid vits å velge skiene til Northug hvis du skal gå tur i fjellet.

Genoa bygget opp av ferdigprodusert og lagt ut i en tri-radial panel layout. Et støpt storseil hvor trådretningene er lagt spesifikt ut i strekkretning til seilet.